I det blå

Ei ung kvinne fortel ein drøm ho hadde for eit halvår sidan:

Ho vassar i sjøen, på sandbotn, utover mot havet. Både sjøen og himmelen har vakre blåfargar.

Ho hugsar drømmen som ein deilig drøm og «en betydningsfull drøm som jeg stadig tenker tilbake på».  

Ein enkel drøm? Ein storslått drøm, vil eg seia. Reine liner, store flater, ikkje noe krimskrams. Edvard Munch-aktig kanskje. Eg spør henne, og ja, ho kjenner sanden under føtene og vatnet mot kroppen, men mest av alt er ho opptatt av desse blåfargane. Ho kjenner og ser. Ho har kroppen sin og alt omkring. Ho er på jorda og i vatnet og i lufta og under himmelen – i fleirfaldige element. Ho går framover og tenkjer ikkje på kva som er bak.

Kva slags erfaring har ho med blått? lurer eg på. Kva kjem ho på av blå saker i livet sitt? Når treng ho blåfargar? Kva er veldig ulikt blått? spør eg. Kan ho svara kjapt og ugjennomtenkt på dette? Eller sakte og roleg? 

Dette må vera ein drøm å glede seg over. Kanskje treng ho somme gonger å hugse at livet er godt? Da kan denne drømmen gi henne eit styrkande bilde å ta inntil seg: Så stort og nært og vakkert er livet også! Korleis vil det vera å setta inn denne «medisinen» når livet kjennest heilt annleis – dersom det inniblant altså kjennest heilt annleis? Korleis kunne det vera å begynne dagen med å tenkje eller kjenne seg inn i denne drømmen?

Drøm i dikthanske

Drøm passar i dikt som hand i hanske. I dikt kan det vera kva som helst hulter til bulter i nylaga blandingar og med bråe overgangar. Så også i drøm. På den måten tek diktforma imot drømmen med opne armar. Diktet kan dessutan gjera sitt for drømmen: framheve, organisere i delar, laga rom rundt delar og det heile, gjenta viktige punkt, avslutte, reflektere osv. Dessutan kan drømmen bli dikt på ulike måtar og vise at han har nesten uendeleg med mulegheiter.

Her er noen hagerupske diktstartliner som godt kunne vera starten på drømmereferat:

”i natt kom solen og månen/ og elleve stjerner til meg/ og bøyde seg i støvet.”

”Jeg skulle stilles for et tribunal,/ for noen hadde sagt at jeg var gal.”

”Jeg lette etter mine lange hansker/ som var blitt borte for meg siste dans.”

”Under vikens grønne glasstak/ så jeg mine venner sitte/ rolige på havets bunn.”

”Jeg satt under veldige buer/ i skumringslys i en kirke/ og ventet på noe. Da runget en røst:”

Hei, vesle gut i drømmen min!

Fint at du er der! Eg skal passe på deg i nedoverbakke og oppoverbakke, i snø og sol og regn. Du er varm og liten, og så blir du større, og kva kan vi vel ikkje finne på etter kvart? Eg trur sanneleg eg må ha meg ein større sykkel. Stor jente med liten gut treng ein skikkeleg sykkel! Skal vi sykle ut til havet? Det kunne vera noe! Til havet med alle fiskane. Og kven er på stranda? Det veit vi ikkje enda. Men eg kjenner på meg, vesle gut, at du har lyst til å møte både den eine og den andre og blomar og myhank og kva vi finn. Vass-ski? Nei, nå går du for langt! (Sjå dagens tvitring: https://twitter.com/tordisirene)