I ei hengekøye mellom to stjerner

Eg må berre vise til Diktkammeret igjen!

Dersom du klikkar deg fram, kan du lesa diktet og kommentar til diktet, bl. a. frå ein som synest at «dette var bare kjempekuuult! Liker slike drømmedikt (har selv samlede verker på lager. det gjenstår bare å transformere dem til poesi)».

Og forfattaren av diktet svarar at «Det er utrolig morsomt å gjøre noe kreativt ut av drømmer.»

Altså: La drøm bli dikt, og send dei dit eller hit!

PS  Heng gjerne hengekøya di opp mellom to stjerner. Ta sjansen!

Gynge meg våken
Skrevet av csmack, lest 86 ganger
8. oktober 2010 kl. 13.10

Jeg drømte
at vi lå i en hengekøye
som hang mellom to stjerner
og ingenting under oss
et kilende sort hull
varm uten luft

og kroppen din var gipset
ansiktet hadde to innstillinger
Kom, og kom nærmere

Da jeg våknet, var du fortsatt urørlig
spikret fast til byfortauet
en elghund tygget på leppene dine
som presset frem
en pappeske du hadde gjemt for lenge

Jeg vipper oss ut
og vi lander i strømledninger
Vi sitter fast og venter på å bli stekt

Dette er en gyngende måte å
leve på eller
drømme
og jeg hater elghunder

http://debatt.dagbladet.no/diktkammeret/debatt/read_post.html?board_id=1&post_id=779745&thread_id=779766

”jeg vaagnet i sved”

Det hender så mangt ei midtsommarnatt eller sankthansnatt, og denne gongen sat eg på ein veranda i Nilserudkleiva, og mannen og kvinna i huset gjekk inn og ut med diktsamlingar, og vi las fram dikt i den gnistrande grøne natta. Ja, nattfargen har eg frå Nattordbok av Trond Botnen, for denne besynderlege vedunderlege boka frå 1970 var også i dei bugnande hyllene i huset, og ei nattordbok skulle passe godt i ein drømmeblogg.

Mot slutten av eit dikt i ei heilt anna og veldig tjukk bok, dukka linene nedafor opp – nei, nå må eg vera nøyaktig: Mannen på verandaen, som hadde servert spekemat og eggeøre og glovarm kål og nypoteter, hadde den tunge gamle boka i handa og las diktet utover og innover oss, og han hadde dikteti kroppen, meiner eg bestemt.

Eg vart etter kvart ei jeppe i baronens seng; tenk å vera i ei lys natt med grønt og grønt og grønt, og dertil rosa striper på himmelen når ein såg etter, og så alle desse yndlingsdikta!

Varsel 1: Nå kjem det snart ein tilsynelatande brå overgang, for dette er ikkje akkurat eit rosa kosedikt! Men diktet viser seg å handle om ein drøm, og berre det er nok til å glede ei slik ei som meg. Og at ein drøm blir omtala som så avgjerande, er iallfall ei glede.

Varsel 2: Eg kuttar diktet på eit bortimot uforsvarleg punkt, men eg greier ikkje anna enn å gjera diktet ekstra gåtefullt for lesaren.

 Nå går vi inn der drømmen brest:    

”Og billedet brast, og jeg sænkedes ned,

ned paa min seng – jeg vaagnet i sved;

i bølger av iskold stjernedugg

hamret mit hjerte, hug i hug –

Men drømmen forblev i mit hjertes nat;

fra ungdom til moden alder

[…]”

Kva kan det vera for eit bilde som brest? Kva kan det vera som fører til bølgjer av iskald stjernedogg? Kva gir så sterke kroppsreaksjonar? Kva slags drøm kan det vera som blir livsvarig? Les heile diktet, og finn somme svar!

Har eg ein så kraftig drøm? Har du?

Eg greier ikkje å motstå freistinga å konkurrere med spalta ”Klok på bok” i Dag og Tid: Kven har skrivi dette diktet? Kva heiter diktet? Kva for ei diktsamling står det i?

Nå har denne bloggen førebels litt færre lesarar enn Dag og Tid. Men pytt! Eg skal røpe løysinga om ikkje så brått. I mellomtida: Pass på drømmar som er av hjerteklapp-kvalitet!

Drøm i dikthanske

Drøm passar i dikt som hand i hanske. I dikt kan det vera kva som helst hulter til bulter i nylaga blandingar og med bråe overgangar. Så også i drøm. På den måten tek diktforma imot drømmen med opne armar. Diktet kan dessutan gjera sitt for drømmen: framheve, organisere i delar, laga rom rundt delar og det heile, gjenta viktige punkt, avslutte, reflektere osv. Dessutan kan drømmen bli dikt på ulike måtar og vise at han har nesten uendeleg med mulegheiter.

Her er noen hagerupske diktstartliner som godt kunne vera starten på drømmereferat:

”i natt kom solen og månen/ og elleve stjerner til meg/ og bøyde seg i støvet.”

”Jeg skulle stilles for et tribunal,/ for noen hadde sagt at jeg var gal.”

”Jeg lette etter mine lange hansker/ som var blitt borte for meg siste dans.”

”Under vikens grønne glasstak/ så jeg mine venner sitte/ rolige på havets bunn.”

”Jeg satt under veldige buer/ i skumringslys i en kirke/ og ventet på noe. Da runget en røst:”

Forteljingar mot blått

“Drømmen betyr mye for meg. Eller rettere sagt, skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet.” (Frå intervju med Eva Harr i katalog 2008)

 “Samtaler med naturen, streif av minner og billedinntrykk former mange av mine bilder. Erindringer, vage antydninger fra drøm og virkelighet er et tilbakevendende utgangspunkt for min billedverden.” Dette skriv ho på heimesida si (www.evaharr.no).

Utstillinga “Fortellinger mot blått – og nye horisonter” er å sjå på Oscarsborg uti fjorden ved Drøbak (22. mai – 12. september). Somme av bilda kan ein få ein forsmak på – eller god ettersmak av – via heimesida, men best er ein båttur og borgtur og inn i det blå.  

Titlar som “Tegn i natten”, “Tegn mot midnatt” og “Etter drøm” kallar sterkt på denne lesaren/sjåaren. Og altså ikkje berre titlane! Sjå f.eks. på teikna i natta over (eller for å få ei litt betre natt, klikk heller : http://www.evaharr.no/grafikk_2.html). For min del sitt eg her og tek innover meg tre hovudlag med teikn: nære teikn av greiner som forsvinn tynne i mørkret på ei grense, snøteikn som plutseleg kan vera både ansikt og nervar og stjerner og enda meir og er der og er der, men snø har det jo med å minke og forsvinne og koma att, stjerneteikn i det uendelege langt langt borte som viser seg fordi det er natt og klart.

Dialog mellom det indre og ytre landskapet skriv Eva Harr om på heimesida si. Gjennom bilda hennar kan vi koma på spor av våre eigne indre landskap, og det kan bli dialogar mellom mange indre landskap, kan det ikkje? Når berre dei indre landskapa våre gir seg til uttrykk…