Liten

Mannen kjenner på korleis det er å vera den vesle guten:

”En blir klappet av noen som føler seg bedre. Ubehaget blir påtakelig når du selv er voksen. Da kommer det inn det med ære, å føle seg likeverdig. Nå føles det all right.”

Han ønskjer seg eit samfunn der ein kan vera svak på ein god måte.

Kvifor er det i orden å bli klappa for denne vesle guten? Kanskje fordi det er menneskeleg likskap og fellesskap mellom dei to? Heile dette drømmearbeidet starta med ein knusande forakt for den som er liten og redd. Den yttarleggåande store og brutale, altså oksen, er ute av bildet, og vi ser ein stor porsjon tillit, likeverdkjensle og aksept. Eller?

Slik kunne det også sjå ut

Eg og sykkelen stod der på vegen 24. juni 2007 kl. 17.15 og hadde vori på Skjennungsstugu og var på veg nedover mot Ullevålseter, og eg måtte stoppe akkurat her og sjå utover. Dette var før eg tok ut ein bit av bildet og utforska yttarleggåande fargar og kva eg nå elles gjorde.