Liten

Mannen kjenner på korleis det er å vera den vesle guten:

”En blir klappet av noen som føler seg bedre. Ubehaget blir påtakelig når du selv er voksen. Da kommer det inn det med ære, å føle seg likeverdig. Nå føles det all right.”

Han ønskjer seg eit samfunn der ein kan vera svak på ein god måte.

Kvifor er det i orden å bli klappa for denne vesle guten? Kanskje fordi det er menneskeleg likskap og fellesskap mellom dei to? Heile dette drømmearbeidet starta med ein knusande forakt for den som er liten og redd. Den yttarleggåande store og brutale, altså oksen, er ute av bildet, og vi ser ein stor porsjon tillit, likeverdkjensle og aksept. Eller?

To ulike drømmefigurar møtest

Kvinna med hundedrømmen (4. okt.) har laga ein dialog mellom to figurar i drømmen sin, ho med gaflane (KU) og ho med hundane (RU):

KU: Eg har tillit til at alt går an, alt er godt nok som det er. Og hei RU, er du ute og går med hundane dine. Lenge sidan sist, kor går det med deg? 

RU: Jau, er no i min heim med hundane, er lite ute blant folk. Eg har i grunn valt å mura meg inne i min eigen heim, eller sjølvmedliding? Dette kom eg på nettopp no, kanskje det er det det eigentleg er? Men eg trivst med det, det er så ukomplisert og ufarlig, trygt, ingen kjem inn og forstyrrar følelsane mine så eg kjem i ubalanse. Men korleis går det med deg, KU?

KU: Jau eg er fri til å skapa det eg vil, eg lagar kunst av det eg måtte ha lyst til, alt har sin verdi, det er så gøy. Eg leikar meg framover, synest heile livet er spennande, alle menneska eg møter på min veg, det er der utviklinga og inspirasjon foregår. Har du lyst å vera med på eit kunstprosjekt, hadde ikkje det vert gøy om me kunne gjort noko i saman, kanskje noko med hundar, hunden som mennesket sin beste venn?

RU: Jau, hadde sikkert vore gøy, men eg føler meg så låst, lite verd blant menneske. Kjenner meg lukka og låst, eg er livredd for menneska, veit ikkje om dei vil meg noko godt.

KU: Men kan ikkje me ta hundane med då, dei kan leda oss – kanskje kan me sjå på deira natur kontra menneskenaturen, finst det likheiter eller motsetningar? Hugs at alt har sin verdi.

RU: Jau, når eg kan ta hundane med så kan dette kanskje gå, jau, eg vil prøva. Kanskje me kan ta første møtet her hos meg, der det er tryggast, for eg er redd menneska, men ikkje dyra. Men kjenner at det er nok på tide å møta menneska no. Viss du kan vera med meg og støtta meg så er det supert!

KU: Ja, klart det! Klart du skal føla deg trygg, og eg er med deg, eg vil støtta deg slik at me saman finn ein god måte for oss begge, då kan me skapa dei mest fantastiske ting i lag.

No vart eg plutseleg obs på at dottera har heile tida stått i bakgrunn, kvar er hennar stemma – barnet si stemma? Dette kjem eg attende til, er for trøtt akkurat no, kanskje eg drøymer om ho i natt.

Dersom vi tenkjer oss at figurar i ein drøm viser sider ved drømmaren, så har det sanneleg vorti ein god samanheng inni henne ved hjelp av flyteskrivinga! Nå ser det ut til å handle om å ta i bruk ulike delar av seg sjølv. Gaffel-elementet peikte i den leia heilt frå starten av.

Men så var det dottera i bakgrunnen. Det er nok fleire lag i denne drømmen? Får vi høre barnestemma?  

Kva blir heilskapsbildet?

Ho som har drømt dei fem drømmane i serien under, lengtar etter oversikt og heilskap. Nå kan vi slå saman alt godt om ”eg” i drømmen:

Ho legg merke til ting.

Ho kjenner på viktige ting.

Ho reflekterer.

Ho stiller gode spørsmål om grunnar – grunnleggande spørsmål.

Ho undrar seg og undersøker.

Ho kan merke kva ho føler.

Ho kan akseptere at ho ikkje liker alle.

Ho er nærverande og kjærleg.

Ho gir den andre anerkjenning.

Ho lærer av andre.

Ho kan fungere saman med andre.

Ho samarbeider.

Ho ordnar fornuftig for seg og andre i samarbeid.

Ho er tillitsfull.

Ho vil bidra til fellesskapen.

Ho planlegg og administrerer.

Ho har kontakt med framtida.

Ho er oppfinnsam.

Ho har auge for det som er fint.

Ho kan glede seg.

Ho deltek i fest.

Ho gjer det som trengst.

Ho gjer uvanlege og dristige ting.

Ho vågar å gjera risikable ting.

Ho er på veg til noe.

Kva synest drømmaren om dette, monn tru? Kor mye har drømmaren felles med ”eg”-personen? Den som drømmer, og ”eg” i drømmen er jo ikkje akkurat den same, men likevel.  Kan ho ta inn dette? Trur ho på det? Kan det hjelpe på kjensla av å ikkje kunna noe av det ho gjer? Vart det store stoffet meir oversiktleg?

Dersom det framleis kjennest stort og uoversiktleg, så kan ho jo zoome inn sterkt: ta ut tre av setningane over, kanskje tre setningar som ho liker spesielt godt, byte ut ”Ho” med ”Eg” og bruke tid på å ta dei inn, seia dei høgt for seg sjølv eller skrive dei stort på eit ark f.eks. ”Så enkelt er det.”

Klappe løve

Den fjerde drømmen i denne serien handlar om å klappe ei løve:

”Eg” klappar ei tam løve. – ”Eg” ser folk går i lufta. ”Eg” undrar seg over det, men oppdagar at dei går på usynleg glas eller plast og tenkjer at ”eg” også kan gå der, og det gjer ”eg”. ”Eg” er på veg til eit fly.

”Eg” i drømmen får til:

Ho er nærverande og kjærleg.

Ho undrar seg og undersøker.

Ho lærer av andre.

Ho er tillitsfull.

Ho gjer uvanlege og dristige ting.

Ho er på veg til noe.

Er det ikkje flott? Eg skulle gjerne hatt ein slik drøm sjølv!

 Denne drømmen kunne det forresten vera ekstra spennande å gjera meir med! Vi får sjå…