Kva blir heilskapsbildet?

Ho som har drømt dei fem drømmane i serien under, lengtar etter oversikt og heilskap. Nå kan vi slå saman alt godt om ”eg” i drømmen:

Ho legg merke til ting.

Ho kjenner på viktige ting.

Ho reflekterer.

Ho stiller gode spørsmål om grunnar – grunnleggande spørsmål.

Ho undrar seg og undersøker.

Ho kan merke kva ho føler.

Ho kan akseptere at ho ikkje liker alle.

Ho er nærverande og kjærleg.

Ho gir den andre anerkjenning.

Ho lærer av andre.

Ho kan fungere saman med andre.

Ho samarbeider.

Ho ordnar fornuftig for seg og andre i samarbeid.

Ho er tillitsfull.

Ho vil bidra til fellesskapen.

Ho planlegg og administrerer.

Ho har kontakt med framtida.

Ho er oppfinnsam.

Ho har auge for det som er fint.

Ho kan glede seg.

Ho deltek i fest.

Ho gjer det som trengst.

Ho gjer uvanlege og dristige ting.

Ho vågar å gjera risikable ting.

Ho er på veg til noe.

Kva synest drømmaren om dette, monn tru? Kor mye har drømmaren felles med ”eg”-personen? Den som drømmer, og ”eg” i drømmen er jo ikkje akkurat den same, men likevel.  Kan ho ta inn dette? Trur ho på det? Kan det hjelpe på kjensla av å ikkje kunna noe av det ho gjer? Vart det store stoffet meir oversiktleg?

Dersom det framleis kjennest stort og uoversiktleg, så kan ho jo zoome inn sterkt: ta ut tre av setningane over, kanskje tre setningar som ho liker spesielt godt, byte ut ”Ho” med ”Eg” og bruke tid på å ta dei inn, seia dei høgt for seg sjølv eller skrive dei stort på eit ark f.eks. ”Så enkelt er det.”

Flyplass, song, fest, lov

Den femte drømmen i denne serien er om flyplass, song, fargebilde, ulovleg kopiering, fest:

”Eg” er på ein flyplass saman med ei kvinne og ein mann. Dei har funni ein song, kanskje ”Blant li og fjell og fjord”, med fargebilde i flotte, klare fargar, glede og liv. Det gjer ”eg”–personen glad. Dei vil kopiere songane og går ned i kjellaren og kopierer. Dei skal ha songane til ein fest. Dette er ulovleg. Dei skjuler arka ved å lata som dei er sjuke. Dei går på festen.

Ho kan:

Ho samarbeider.

Ho har auge for det som er fint.

Ho kan glede seg.

Ho vil bidra til fellesskapen.

Ho vågar å gjera risikable ting.

Ho er oppfinnsam.

Ho deltek i fest. 

Yes, she can!

«eg må fomle og bie»

Det er mange spørsmål eg har lyst til å stille til han som klatrar i stigen.

Denne mannen kastar seg visst ikkje ut i skriving i vilden sky. Men sanneleg veit vi likevel ein heil del meir nå. Det er lys der oppe, det er kanskje eit tak. Det er fare for å falle ned. Det er risikabelt å ta av seg hanskane, og kjeppen er i vegen – dette er nå uttrykkeleg sagt.

Nei, eg skal ikkje spørja meir. Iallfall ikkje enda.

Eg kjem på Aslaug Vaas dikt om å fomle og bie og finne dei små stigar, nesten usynlege (referert frå «Lat meg då vandre -«, i: Fotefar, 1947).