Kjære redde vesle gut

Mannen skriv til den vesle guten inni seg:

”Kjære redde vesle gutt, du som sliter med å føle deg verdsatt og bli sett, du som møter ensomheten så fort det ikke er noen som vil ha noe fra deg, så fort du ikke er på topp, da faller du ned på en bunn, måtte du fortsatt beholde evnen til plutselig å se et lys, en kraft som igjen hever deg raskt oppover, fordi ingen kan ta fra deg fantasien, skaperkraft, når du midt i noe som stopper opp, får hjulene til å rulle igjen, du har funnet metoden som alltid bringer deg videre, men ikke i noen bestemt retning.”

Han kommenterer teksta si sjølv:

”Jeg liker det, for det er det som er kjernen i meg selv. Jeg har evnen til å ta meg opp igjen. Det varer ikke lenge å være nede.”

Kva vil han seia til den vesle guten i drømmen?

Reddhare og veikling

Mannen med oksedrømmen skriv:

«Oksen tenker at han får sånn lyst til å skremme denne reddharen som blir nervøs først han ser oksen, slike veiklinger bør ikke ha livets rett, egentlig. De må bli tøffe ved å skremmes mer enn de har godt av.»

Mannen skriv at oksen vil vise krefter, vise at han liker han, at oksen er overmodig og brutal.

Min kommentar:

Her ser vi at redsel og nervøsitet står i kontrast til å vera tøff, vise krefter, vera overmodig og brutal. Han som har drømt, tek parti for den sterkaste, ser det ut for. Med synsvinkel hos oksen formulerer han det utan nåde: Han bruker dei foraktande og knusande karakteristikkane ”reddhare” og ”veikling”, og dommen er at den redde ikkje har rett til å leva!

Ops! Nå reknar eg med at alle figurar i ein drøm er sider ved drømmaren. Kjenn etter om det stemmer! Hei mann, korleis ser du på dine redde og veike sider? Godtek du alle dine sider, både veike og tøffe?

Til slutt i teksta over kjem det ein mildare tone, for der står det jo vitterleg at ”reddharen” ikkje har godt av å bli skremd! Nå er skrivaren på den veike si side, eller vi kan seia at han godtek dei veike sidene med omsorg og varme.

Skriveforslag til mannen:

Ei vidare skriving kunne vera å gå lenger i denne varme omsorga for den redde vesle guten (som han var ein gong, og som han har i seg ein stad?). Han kunne f.eks. starte ei tekst med ”Kjære redde vesle gut…” og så skrive i veg fort og flytande med mildt sinn og sjå kva som kom.