Liten

Mannen kjenner på korleis det er å vera den vesle guten:

”En blir klappet av noen som føler seg bedre. Ubehaget blir påtakelig når du selv er voksen. Da kommer det inn det med ære, å føle seg likeverdig. Nå føles det all right.”

Han ønskjer seg eit samfunn der ein kan vera svak på ein god måte.

Kvifor er det i orden å bli klappa for denne vesle guten? Kanskje fordi det er menneskeleg likskap og fellesskap mellom dei to? Heile dette drømmearbeidet starta med ein knusande forakt for den som er liten og redd. Den yttarleggåande store og brutale, altså oksen, er ute av bildet, og vi ser ein stor porsjon tillit, likeverdkjensle og aksept. Eller?

Trøst

Korleis er det for mannen å trøste den vesle guten?

”En slags trøst for meg òg, det. Men gutten vender seg fra meg. Det oppfatter jeg som greit, fordi han først må komme seg over gråtaktigheten sin, før han snur seg mot meg.”

Den store forstår korleis det er å vera liten, og det er framleis ikkje heilt endefram å godta at ein er liten og redd.

Kan mannen kjenne på korleis det er å vera den vesle guten? Hei mann, nå er du den vesle guten. Korleis kjennest det?

Liten og stor sikre saman

Mannen fortel om sikkerheit:

”Nå har gutten og jeg gått inn ei låvedør. Vi er i et rom med ved og redskap osv. Jeg må nærme meg han, slik at jeg kan snakke med han. Under en meters avstand. Om jeg vil ta på han, vet jeg ikke. Jeg tar han på ryggen og klapper han og sier at jeg var redd jeg også da jeg var liten, og det går ikke over.”

Det blir mindre og mindre avstand mellom liten og stor. Den store er ikkje ferdig med å vera liten og kan gi uttrykk for det, og den store kan ta vare på den vesle. Dei er i eit rom som handlar om varme og om handling.

Eg-personen forandrar innstilling midt inni teksta – frå å vera usikker på nærleik til å nærme seg sterkt!

Det er originalt å trøste med at det ikkje går over, men kanskje er det nettopp ei trøst at det går an å godta at det er som det er, at ein kan vera stor og vaksen og omsorgsfull og samtidig redd.

Korleis er det for den store mannen å vera så nær den vesle guten som han eingong var, og som han enda har i seg?

Vaksen mann og liten gut

Kva kan den vaksne mannen gjera for den redde vesle guten? Mannen fortel det slik:

”Jeg ville løpe fram og forstyrre oksen slik at han må snu seg og kikke på hvem det er, og så kommer gutten i sikkerhet. Jeg ville kanskje vært redd for oksen sjøl, og så ville jeg sjøl løpe i sikkerhet.”

Kommentar om teksta frå meg:

Nå er det liten forskjell på å vera liten og å vera stor. Dei to kan ha liknande kjensler og blir i same båt, dei kjem begge to i sikkerheit.

Spørsmål:

Kvar er dei? Kva gjer mannen nå?

Bli kjend med oksen!

Mannen seier til den vesle guten i drømmen:

”Du må nok prøve å bli kjent med oksen og skjønne at han ikke vil deg vondt og prøve å forstå hvorfor han gjør det han gjør. Og så vet du at du kan klare deg neste dag, sjøl om du har vært redd i dag.”

Kommentar om teksta frå meg:

Her ser vi at kontrasten mellom oksekreftene på den eine sida og redselen i guten på den andre sida ikkje er så skarp lenger. Nå er det mild godtaking av begge partar. Den som kjenner seg veik og redd, kan dessutan finne eit hjelpemiddel i kjennskap og forståing og kunnskap både om seg sjølv og om det farlege.

Spørsmål til mannen:

Dersom du går inn i drømmen som den vaksne mannen du er i dag, og ser på oksen og den vesle guten som du var i drømmen, kva gjer du da?

Kjære redde vesle gut

Mannen skriv til den vesle guten inni seg:

”Kjære redde vesle gutt, du som sliter med å føle deg verdsatt og bli sett, du som møter ensomheten så fort det ikke er noen som vil ha noe fra deg, så fort du ikke er på topp, da faller du ned på en bunn, måtte du fortsatt beholde evnen til plutselig å se et lys, en kraft som igjen hever deg raskt oppover, fordi ingen kan ta fra deg fantasien, skaperkraft, når du midt i noe som stopper opp, får hjulene til å rulle igjen, du har funnet metoden som alltid bringer deg videre, men ikke i noen bestemt retning.”

Han kommenterer teksta si sjølv:

”Jeg liker det, for det er det som er kjernen i meg selv. Jeg har evnen til å ta meg opp igjen. Det varer ikke lenge å være nede.”

Kva vil han seia til den vesle guten i drømmen?

Reddhare og veikling

Mannen med oksedrømmen skriv:

«Oksen tenker at han får sånn lyst til å skremme denne reddharen som blir nervøs først han ser oksen, slike veiklinger bør ikke ha livets rett, egentlig. De må bli tøffe ved å skremmes mer enn de har godt av.»

Mannen skriv at oksen vil vise krefter, vise at han liker han, at oksen er overmodig og brutal.

Min kommentar:

Her ser vi at redsel og nervøsitet står i kontrast til å vera tøff, vise krefter, vera overmodig og brutal. Han som har drømt, tek parti for den sterkaste, ser det ut for. Med synsvinkel hos oksen formulerer han det utan nåde: Han bruker dei foraktande og knusande karakteristikkane ”reddhare” og ”veikling”, og dommen er at den redde ikkje har rett til å leva!

Ops! Nå reknar eg med at alle figurar i ein drøm er sider ved drømmaren. Kjenn etter om det stemmer! Hei mann, korleis ser du på dine redde og veike sider? Godtek du alle dine sider, både veike og tøffe?

Til slutt i teksta over kjem det ein mildare tone, for der står det jo vitterleg at ”reddharen” ikkje har godt av å bli skremd! Nå er skrivaren på den veike si side, eller vi kan seia at han godtek dei veike sidene med omsorg og varme.

Skriveforslag til mannen:

Ei vidare skriving kunne vera å gå lenger i denne varme omsorga for den redde vesle guten (som han var ein gong, og som han har i seg ein stad?). Han kunne f.eks. starte ei tekst med ”Kjære redde vesle gut…” og så skrive i veg fort og flytande med mildt sinn og sjå kva som kom.

Sint okse

Ein mann fortel:

«Fra barndommen husker jeg best de drømmene hvor sinte kuer eller helst okser var etter meg, og jeg såvidt klarte å løpe inn i låven og stenge døra når de kom etter meg.»

Korleis ville det vera å fortelja ein slik drøm frå oksen sin synsvinkel? spør eg drømmaren.