Liten

Mannen kjenner på korleis det er å vera den vesle guten:

”En blir klappet av noen som føler seg bedre. Ubehaget blir påtakelig når du selv er voksen. Da kommer det inn det med ære, å føle seg likeverdig. føles det all right.”

Han ønskjer seg eit samfunn der ein kan vera svak på ein god måte.

Kvifor er det i orden å bli klappa for denne vesle guten? Kanskje fordi det er menneskeleg likskap og fellesskap mellom dei to? Heile dette drømmearbeidet starta med ein knusande forakt for den som er liten og redd. Den yttarleggåande store og brutale, altså oksen, er ute av bildet, og vi ser ein stor porsjon tillit, likeverdkjensle og aksept. Eller?

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


%d bloggarar likar dette: